For jødene var 1700-tallet fremfor alt karakterisert av det som senere har blitt kalt «emansipasjon» (emancipation) – en tettere integrasjon med samfunnet rundt, de-isolasjon av ghettoene, og en større grad av deltakelse i handel og samfunnsøkonomi. Eller?

Som mange andre kanoniserte aspekter av opplysningstiden, har det vært nødvendig å revurdere den tradisjonelle fortellingen om jødenes emansipasjon. Den passer veldig godt sammen med den tradisjonelle fortellingen om opplysningens evige idealer – liberalisme, toleranse og folkestyre, og den menneskelige fornufts seier over alles krig mot alle. Fremveksten til stalinisme og fascisme på 1900-tallet tvang imidlertid frem en konfrontasjon med denne fortellingen om opplysningen, og fra politisk eksil i USA skrev to tyske filosofer – Theodor Adorno og Max Horkheimer – Dialektik der Aufklärung (Opplysningens dialektikk) i 1944. Det er et komplisert verk med mange tema, men et gjennomgående spørsmål er om opplysningen, slik man tenkte på den, egentlig var så vellykket som man hittil hadde trodd. Deres konklusjon er pessimistisk: Fornuftssamfunnet har sklidd tilbake til en mytebasert, illiberal massekultur, typifisert ved nasjonalsosialisme.  Dette er grunnsteinen i det som på siste halvdel av 1900-tallet blir en alvorlig revisjon av fortellingen om opplysningen og den moderne tidsalderens opplysningsarv.

Noe annet som tvang frem en revisjon av historien, var Holocaust. Selve Holocaust trenger ikke å forklares nærmere, det er bare å lese på Wikipedia. Spørsmålet er snarere: Hva skjedde i tiden mellom 1700-tallets emansipasjon og 1940-tallets masseutryddelse?

 

En kjensgjerning er at jødeforfølgelser og etnisk rensing i mindre skala ikke er noe nytt. Det er veldokumentert, og har kommet og gått i bølger over Europa iallefall siden antikken. Begrepet antisemittisme er forholdsvis nytt, men om vi legger Wolfgang Benz’ definisjon til grunn, så dekker det også historiske former for jødeforfølgelse:

“Anti-semitism – a term that came into use in the last third of the nineteenth century – in modern usage refers to all anti-Jewish statements, tendencies, resentments, attitudes, and actions, regardless of whether they are religiously, racially, socially or otherwise motivated.” (Benz 2002, 943)

 

Motivasjonsdelen av definisjonen kan virke overflødig, men henger sammen med hvordan antisemittisme endret form fra middelalderen til 1800-tallet. Men vi kommer dit. Først, hvordan holder fortellingen om emansipasjon seg?

Generelt er det både sannsynlig og dokumentert at mye faktisk ble bedre for de fleste jøder i løpet av 1700-tallet. De sentrale delene av emansipasjonen er reelle og dokumenterbare, men hele bildet er langt i fra så entydig som tidligere antatt. For eksempel stemmer det godt at jøder i byene opplevde å i større grad integreres i samfunnet rundt, fikk delta i økonomien på langt bedre premisser enn før, samtidig som en del åpent antisemittiske lover ble opphevet eller moderert. Likevel var forholdene nokså uforandret for jøder utenfor byene, og – som de nedtegnede erfaringene til enkelte jøder som forsøkte å handle i Norge viser – var det ofte langt mellom lovtekstene og hvordan loven ble håndhevet av lokale myndigheter.  Det gjaldt kanskje spesielt i 1700-tallets Danmark-Norge, hvor kongens økonomisk motiverte politikk overfor jøder i liten grad ble tatt til følge av det norske embetsverket. Oskar Mendelsohn skriver i detalj om dette i Jødenes historie i Norge gjennom 300 år (1969, fritt tilgjenglig i digital utgave på NB.no).

Foruten den politiske praksisen, måtte også antisemittismen som 1700-tallets ideologiske ledestjerner gir utttrykk for også sees i en ny kontekst. Voltaire, for eksempel, brukte stadig jøder og jødedom som en takknemlig skyteskive. Han var langt i fra alene, men når status over dette skulle gjøres opp senere, var teorien helt frem til 1945 denne: Opplysningens antisemittisme må sees som en isolert levning fra middelalderens idé-univers, en ubehagelig påminnelse om fortidens jødeforfølgelser som enda ikke hadde blitt filtrert ut av opplysningens toleranse og fornuft. Altså, selv viktige fremskritt er uryddige og man kan ikke forvente noen form for ideologisk «renhet», sett med våre øyne. Posisjonen artikuleres til dels fremdeles, som av Stephen Bronner i Reclaiming the Enlightenment: «There is nothing pure about progress: even its proponents were often scarred with outworn prejudices.” (2004: 93)

Holocaust gjør denne posisjonen umulig å forsvare: Alle lesninger av opplysningens antisemittisme synes nå å peke fremover. Dette kullkaster to århundrer med fundamentale antakelser om jødehat, og tvinger frem en reevaluering av perioden gjennom en prisme av moderne forståelse av antisemittisme. Hvor begynner man da?

Man kan for eksempel begynne med dette sitatet av Adam Sutcliffe, fra Judaism and Enlightenment:

“In much Enlightenment thought, the vital conceptual space of that which is most deeply antithetical to reason – Enlightenment’s defining ‘Other’ – was occupied above all by the Jew. Rational inquiry opposed Jewish legalism; belief in progress opposed Jewish traditionalism, the scholarly, urbane, cosmopolitan citizen of the Republic of Letters opposed the petty-minded, mumbling ghetto rabbi.” (2003: 5)

Opplysningens toleranseideal kjører seg slik fast i en felle: I hvilken grad skulle jødene – som ble oppfattet som intolerante isolasjonister – selv tolereres? Dette er et ideologisk problem opplysningen aldri har kommet seg forbi. Selv ikke de som forsvarer opplysningen ut i fra en «progress is not pure»-tankegang er nødt til å vedgå at antisemittisme ikke enkelt kan skilles ut av den øvrige opplysningsideologien.

Dette var likevel ikke denne formen for antisemittisme som bet seg fast og ble politisert på 1800-tallet. Den kom, paradoksalt nok, fra mot-opplysningen. Som jeg tidligere har skrevet om, ble jødene (til tross for opplysningens antisemittisme-problem), ofte til selve symbolet på en modernitet som ikke alle ville vedkjenne seg. For de som ikke var interesserte i opplysningens idealer, men snarere talte saken til det gamle regimet – kirke, konger, handelslaug – i opposisjon mot samfunnsomveltningene, ble også jødene en takknemlig skyteskive. Her var det imidlertid opplysningens (nå ortodokse) fortelling om den emansiperte, kosmopolittiske og velintegrerte jøden som kom under angrep. Her skjer også det store skiftet fra middelalderens jødeforfølgelse til den moderne, politisk antisemittisme.

I middelalderen var jødehat stort sett religiøst betont. Annetheten kom fra den – fra de kristnes perspektiv – underlige, utilgjengelige og (dermed) grunnleggende suspekte trosvirksomheten, som fremfor alt bare var ikke kristen. Anklagene som fulgte derfor var alt fra generelle og velprøvde (de forgiftet brønner, spredte sykdom, og drepte Jesus), til konkrete mistanker om religionslivet til jødene (de brukte blodet til kristne spedbarn i ritualene sine). Mot slutten av 1700-tallet og utover 1800-tallet hadde reformasjon og rasjonalisme gjort kristendom langt mindre sentral i å definere jødenes annethet, og den skiftet derfor basis til å i større grad dreie seg om deres «natur» – og etter hvert, etnisitet eller «rase».

Det er ikke vanskelig å argumentere for at raseteorien som begynte å gjøre seg gjeldende i 1800-tallets nasjonalisme først og fremst ble konstruert som en respons på jødenes – for enkelte – plagsomme transnasjonalitet. De kunne ikke fanges opp av nasjonsbegrepet på samme måte som andre, fordi de alltid eksisterte som en adskilt gruppe i en «vertsnasjon». Derimot kunne man konstruere «raser» som til en viss grad var kongruent med etablerte nasjoner, og så hevde at jødene ikke kunne integreres i nasjonen fordi deres rase gjorde dem fundamentalt annerledes fra for eksempel den «franske» eller «germanske» rase. I en polemikk som kan minne til forveksling om moderne tekstkrigeres raljering mot muslimer, mente raseproponentene at de som ikke umiddelbart øynet trusselen denne raseforskjellen utgjorde, måtte selv ha suspekte motiver:  “Those who ignored this ineradicable conflict between Jews and gentiles were obviously traitors to their nation and their race.” (Bronner 2004, 89)

Her begynner vi altså å nærme oss modusen til det 20. århundrets antisemittisme: Verdenskonspirasjonen. Troen på at jøder i hemmelighet kontrollerer alle aspekter av den offentlige sfæren, og utøver sin innflytelse i det skjulte for å hindre nettopp sannheten om denne konspirasjonen fra å komme for en dag. Forbindelsen fra opplysningen er nå tydeligere: Ikke bare overleverte opplysningstenkerne selv et antisemittisk tankegods, men også de som arbeidet i mot opplysningen og selve moderniteten forsøkte gjennomgående å bruke befolkningens hang til antisemittisme som brekkstang. Til en viss grad har demokratiske stater med åpen, offentlig diskurs og frihet som kjerneverdi et naturlig vern mot slik ulmende antisemititsme, og derfor var det lenge mulig å forsvare tesen om at enhver antisemittisme var en fortidslevning, snarere enn et varsel om fremtiden. Antisemittiske holdninger blir slik også forbundet med antidemokratiske holdninger:

 

“Since only they can really understand the urgency of the situation given the supposed Jewish control over public life, anti-Semites longed for an authoritarian state in which they might press their message without criticism or opposition. The connection between antidemocratic and anti-Semitic politics occurs from the very onset of modernity.” (Bronner 2004, 91)

Det er derfor ikke vanskelig å se forbindelsen mellom 1900-tallets autoritære regimer som ledet hen mot 2. verdenskrig, og hvordan disse regimene ikke bare fikk kodifisert den latente, politiske antisemittismen som hadde eksistert der siden opplysningen, men også hadde muligheten til gjennomføre antisemittismens praxis på en større skala enn noensinne.

Vi vet i dag at antisemittisme har fortsatt å være utbredt også etter at 2. verdenskrig tok slutt og Holocaust fikk sitt rettsoppgjør og geopolitiske etterspill. Det var knapt nok noen «venteperiode»: Allerede i 1946 var det nye pogromer i Polen. Sovjetunionen var langt i fra fri for Jødehat, men maskerte det godt. Da Sovjetunionen kollapset, forsvant også sløret av toleranse. Åpen antisemittisme er dagligdags i tidligere Sovjetstater i dag, per Benz: “….infiltration fantasies and world conspiracy theories, stereotypes with religious roots […] and even revived legends of ritual murder and blood accusations are once again a component of public discourse in Russia, Poland, Hungary, the Balkans, Ukraine and White Russia.” (2002: 947)

Antisemittisme er spøkelset fra middelalderen som Europa ikke klarer å bli kvitt. I dag trenger ikke verden tannløse minnetaler fra de samme politikerne som synes det er uproblematisk å lefle med antidemokratiske og antisemittiske grupperinger som nekter for at Holocaust i det hele tatt skjedde, samtidig som Holocaust avskrives som et lukket kapittel i historien. Antisemittismen lever i beste velgående, og Holocaust minnes best med en uforsonlig holdning mot den gryende populariteten til de som har lyst til å gjøre det på nytt.

 

 

Litteratur (forenklede referanser)
Benz, W. 2002. «Anti-semitism Research» i Goodman, M. (red.) 2002. Oxford Handbook of Jewish Studies
Bronner, S. 2004. Reclaiming the Enlightenment
Sutcliffe, A. 2003. Judaism and Enlightenment

 

 

Videre lesning:
Adorno, T. & Max Horkheimer. 1972. [1947] Dialectic of Enlightenment [Dialektik der Aufklärung]
Hertzberg, A. 1967. The French Enlightenment and The Jews
Mendelsohn, O. 1969. Jødenes historie i Norge gjennom 300 år