Hva er egentlig identitetspolitikk? Det avhenger først og fremst av hvem du spør. For Alex Iversen er det et «sekulært religionssubstitutt», og noe som må advares mot. Det er grunnen til at folk ikke liker at Siv Jensen går med Pocahontas-kostyme. Det gjør at SV no-platformer Julie Bindel. På mange måter er identitetspolitikk et fugleskremsel kommentatorer på høyresiden kan fylle med akkurat hva de vil. Å kjempe for identitetspolitikk er kanskje primært et venstresidefenomen, men et google-søk avslører at det knapt er venstresiden som ligger våken om natten og tenker på det:
Hvorfor disse nettsidene, som er kjente for å være liberale i omgang med fakta og begreper, behandler identitetspolitikk som en slags venstreliberal Hufsa kommer jeg tilbake til, men la oss først avklare begrepet ordentlig.
Jakten på en definisjon
På SNL kan man finne følgende begrepsforklaring, flettet inn i en større forklaring av multikulturalisme:
Politisk multikulturalisme sprang ut av det normative begrepet, og har gått ut på å støtte identitetspolitikk, altså å støtte ulike gruppers rett til egen identitet og kultur. Ulike minoritetsgruppers kulturelle aktiviteter og foreninger har derfor blitt støttet.
Dette har blitt kritisert for å føre til essensialisering av kultur og identitet. Grunnen til det er at ved å gi enkelte grupper unntak fra de lover og regler andre følger, så står man i fare for å ikke anerkjenne at alle kulturer er i stadig endring.
SNL er imidlertid ikke noen perspektivløs monolitt, og skal man sitere denne artikkelen, ser det slik ut: «Fosshagen, Kjetil. (2015, 20. februar). Multikulturalisme. I Store norske leksikon. Hentet 24. november 2017fra https://snl.no/multikulturalisme.»
Norsk Wikipedia har også en artikkel om identitetspolitikk. Den er ikke så lang, men jeg vil likevel ikke sitere den i sin helhet. Det kan derimot være verdt å merke seg at rundt en tredjedel av den parafraserer Alex Iversen-teksten jeg lenket til tidligere. Kildeforholdene er også nokså ensidige. De er som følger:
1) En Oxford-definisjon som nok gjør krav på en viss nøytralitet, men er nokså mangelfull: «treated as singular or plural; A tendency for people of a particular religion, race, social background, etc., to form exclusive political alliances, moving away from traditional broad-based party politics.»
2) En Torgrim Eggen-leder i Samtiden, som egentlig handler om helt andre ting, men har et snaut avsnitt om identitetspolitikk.
3) Alex Iversen-teksten. Igjen.
4) Et Minerva-intervju med Bård Vegar Solhjell som, uh, advarer mot identitetspolitikken.
Jeg synes jeg ser en tendens her. Av «Litteratur» finnes Jonathan Haidt (2012). The Righteous Mind: Why Good People are Divided by Politics and Religion. Johnathan Haidt er en en moralpsykolog som også er en selverklært «centrist», som bruker et helt kapittel av The Righteous Mind på å unnskylde konservatisme og libertarianere. Det er ikke så vanskelig å gjette seg frem til hans syn på identitetspolitikk. «Eksterne lenker» inneholder ironisk nok den mest utførlige forklaringen: Cressida Heyes’ artikkel i Stanford’s Encyclopedia of Philosophy, som helt åpenbart er den kilden selve Wikipedia-artikkelen burde sitert og parafrasert mest fra. Seksjonen krones med Lars Akerhaugs Guide til identitetspolitikken, et studie i hva som skjer når man ikke klarer å bestemme seg for om man skal skrive om noe og ærlig engasjere seg med en materie, eller frenetisk heve seg over diskursen.
Hvordan ble denne Wikipedia-artikkelen til? Et blikk på revisjonshistorien viser seg å være avslørende:
Absolutt alt som har blitt gjort med denne artikkelen, har blitt gjort av wikipedia-brukeren H@r@ld. En 40 år gammel webutvikler fra Tromsø er dermed den eneste og absolutte forfatteren av norsk Wikipedias fremstilling av identitetspolitikk, og det er nokså tydelig fra utvalget av kilder og sitater at han ikke er videre begeistret for identitetspolitikk. Om ikke annet, så er dette en case study i hvordan en Wikipedia-artikkel som følger alle formelle krav, likevel kan være blottet for det komité-preget som vanligvis skiller Wikipedia fra Conservapedia, og dermed er en eksepsjonelt svak kilde.
Mark Lilla og identitetspolitikken
Så hvor kan vi finne en definisjon? Et vesentlig poeng er at identitetspolitikk ikke ble laget verken av eller for hvite menn i 40-årene, så de er jevnt over ikke en naturlig autoritet å se til. Det er likevel de som har brakt det på bane og gjort det til sentrum i en pågående diskurs. Da kan vi like gjerne bruke det som utgangspunkt for diskusjonen om identitetspolitikk, og begynne i 2016, like etter at Trump ble valgt. Da bestemte statsviter og Columbus-professor Mark Lilla seg for at identitetspolitikk var grunnen til at Trump vant valget. Han presenterte argumentasjonen i en NYT-kronikk, og åpner med konklusjonen:
One of the many lessons of the recent presidential election campaign and its repugnant outcome is that the age of identity liberalism must be brought to an end.
Dette er en kjepphest Lilla allerede hadde ridd en stund – han skrev for eksempel om det samme i New Statesman noen måneder før – men det kollektive sjokket Trump-seieren medførte ga NYT-kronikken vind i seilene. Lilla har kapitalisert på det, og sågar gjort det hele om til en bok: The Once and Future Liberal: After Identity Politics (2017).
Problemet med argumentasjonen til Lilla er at den baserer seg på en sterkt avgrenset definisjon av identitetspolitikk, og det utvidede formatet til boken gjør det bare enda tydeligere at han nå har begravd seg i sin egen tolkning av begrepet, en stråmann det er lett å rive ned. Her passer det å bevege seg litt bakover. Begrepets opprinnelse er et manifest fra 1977, forfattet av et svart feministkollektiv, The Combahee River Collective. Lest med moderne øyne finner vi her tanker som har brukt 20-30 år på å finne veien inn i mainstream akademisk diskurs, som interseksjonalitet, altså konseptet om at flere aspekter av din identitet virker sammen for å definere din plass i samfunnshierarkiet.
The Combahee River Collective og interseksjonalitet
The Combahee River Collective baserer seg på sine opplevelser, som altså overskrider både det å være svart og det være kvinne sett i isolasjon, fordi det å være en svart kvinne er en unik interseksjon av identiteter. Derfra kommer identitetspolitikken. Et oppsummeringsvennlig sitat fra manifestet deres lyder slik:
We realize that the only people who care enough about us to work consistently for our liberation are us.
Når man skal lage en stråmann-versjon av identitetspolitikk, kan man for eksempel bruke dette sitatet, slik Mark Lilla gjør:
This focusing upon our own oppression is embodied in the concept of identity politics. We believe that the most profound and potentially most radical politics come directly out of our own identity, as opposed to working to end somebody else’s oppression.
Det virker kanskje selvsentrert og kompromissløst, som er den kritikken Lilla oftest retter mot konseptet. Det blir imidlertid litt mer forståelig om man leser litt videre:
This focusing upon our own oppression is embodied in the concept of identity politics. We believe that the most profound and potentially most radical politics come directly out of our own identity, as opposed to working to end somebody else’s oppression. In the case of Black women this is a particularly repugnant, dangerous, threatening, and therefore revolutionary concept because it is obvious from looking at all the political movements that have preceded us that anyone is more worthy of liberation than ourselves.
Selvsagt er manifestet radikalt – det ble skrevet av svarte kvinner på 1970-tallet. Frustrasjonen og kunnskapen om undertrykkelsen som ventet dem skinner klart gjennom. Setningen like før dette gir også en viktig kontekst:
Merely naming the pejorative stereotypes attributed to Black women (e.g. mammy, matriarch, Sapphire, whore, bulldagger), let alone cataloguing the cruel, often murderous, treatment we receive, Indicates how little value has been placed upon our lives during four centuries of bondage in the Western hemisphere.
Identitetspolitikk og interseksjonalitet er uløselig forbundet, ikke bare på grunn av opphavet til identitetspolitikk som begrep og manifest, men fordi interseksjonalitet (som teori) kan sees som det teoretiske rammeverket for å implementere identitetspolitikkens praxis. Her kan vi igjen gå tilbake til kollektivets manifest, hvor avslutningspassasjen ikke virker mindre relevant i dag enn den gjorde i 1977:
We believe in collective process and a nonhierarchical distribution of power within our own group and in our vision of a revolutionary society. We are committed to a continual examination of our politics as they develop through criticism and self-criticism as an essential aspect of our practice. In her introduction to Sisterhood is Powerful Robin Morgan writes:
I haven’t the faintest notion what possible revolutionary role white heterosexual men could fulfill, since they are the very embodiment of reactionary-vested-interest-power.
Kritikk og selvransakelse er altså sentrale aspekter også av identitetspolitikk – men mye av den såkalte kritikken som rettes mot interseksjonalitet og identitetspolitikk er reaksjonær, formålsløs og baserer seg på konstruerte premisser. Den har heller ikke som formål å forbedre eller styrke den, men å gjøre den til noe illegitimt, til et symptom på en illiberal forkvakling. Av og til er disse falske premissene genuine misforståelser, oftest er de villede misforståelser som stammer fra ideologisk motstand mot nettopp kritisk selvrefleksjon over egen rolle i de hierarkiske og asymmetriske maktstrukturene som fremdeles finnes i samfunnet. Her er kjønn, rase, legning og andre identitetsmarkører sentrale vektorer. Om ikke annet, så viser alle avsløringene i forbindelse med #MeToo at det både finnes asymmetriske maktforhold i mange bransjer og sektorer, og at mange menn ikke har noen reservasjoner om å utnytte disse maktforholdene til å begå, fortie og dysse ned overgrep. Målet med identitetspolitikk er å jevne ut disse maktforholdene, på tvers av flere akser. Det krever selvrefleksjon og offervilje fra dem som nyter godt av dem – altså i all hovedsak hvite menn – og det er nok der problemet for mange ligger.
No-platforming som interseksjonell praksis
Den store Hufsa-trusselen som oftest settes i forbindelse med identitetspolitikk er no-platforming, eller deplatforming. Selve begrepet stammer egentlig fra britiske studentorganisasjoners valg om å ikke la British National Party (et vaskekte nynazistparti) delta i debatter eller holde arrangementer som studentorganisasjonen hadde ansvaret for. En gang i tiden var det nokså ukontroversielt. Virkelig bråk ble det først da no-platforming-policyen ble utvidet til å omfatte talere og debattanter med velkjente og publiserte homofobiske og transfobiske synspunkter. Fra et interseksjonelt perspektiv er dette innlysende: Man inviterer ikke nazister til en konferanse om jødisk historie, man inviterer ikke rasister til å snakke om black history, og man inviterer ikke transfober – som stort sett ikke anerkjenner transpersoner som mennesker, langt mindre som det kjønnet de er – til å snakke om kjønn. Transfobene som ikke får snakke, forsøker som regel å gjøre det til en debatt om ytringsfrihet. Ytringsfrihet er et tema for en annen dag, men det er en kjensgjerning at ingen av disse faktisk opplever å få sin ytringsfrihet innskrenket: De kan fremdeles være transfober andre steder, for eksempel i den servilt innstilte pressen. De opplever en innskrenkning i deres foretrukne plattformer, som er noe helt annet.
Dette har fått kommentatorer til å piske seg selv inn i et frådende raseri om snøflak og safe spaces. Kierulfs tekst skiller seg ut ved at den tror mer ex.fac. er løsningen, men den klarer ikke få øye på det som egentlig er en mye enklere, sosial forklaring: En generasjonskløft. Generasjonskløften dreier seg om hvilke ytringer som er akseptable, og hvilke som sanksjoneres. Problemet er ikke at man ikke kan argumentere mot alskens håpløse synspunkter, det er at synspunktene er verdiløse og ikke fortjener oppmerksomhet, og dermed sanksjoneres ut på forhånd. Frem til rundt 2016 var de fleste enige om at det var greit å sanksjonere nazisme, mange mente det var greit å sanksjonere homofobi og rasisme, men nokså få (om man ser bort fra studentgenerasjonen) så noe behov for å sanksjonere transfobi (eller kulturell appropriasjon). Det er nå i endring, siden dagens studentgenerasjon i økende grad ser ut til å synes at også de to siste er uakseptable ytringer som burde møte sosiale sanksjoner.
Oppsummering
Allerede nå flytter den kommende generasjonens grenser for akseptable ytringer de samme grensene i samfunnet for øvrig. Slik blir identitetspolitikk en samlebetegnelse for den mest alvorlige trusselen av dem alle: En mulig, minimal, fremtidig innskrenking i privilegerte mennesker frihet til å trampe på andre personer. Derfor kan verken kokohøyre, konservative, transfober eller mediagubber akseptere identitetspolitikk. Det krever både kritisk selvrefleksjon og personlige offer ideologien deres er bygget på å ikke være villige til å gjøre. Da kan de heldigvis gjøre som Mark Lilla, og bruke begrepets iboende plastisitet til å lage stråmenn det er enkelt å vinne en debatt mot.
Lillas problem, som er å mangle eller ignorere kontekst og i stedet fylle begrepet med et innhold han selv har diktert, oppsummeres slik av Mychal Denzel Smith:
Lilla’s failure (and he is not alone) is zeroing in on the part of this theory that acknowledges we all have varied identities, and then ignoring the rest. While the terms identity politics and intersectionality have taken hold of our discourse, the substance of these theories has been left behind. We haven’t taken the intellectual contributions of black women seriously enough to engage them beyond empty sloganeering. And since these concepts have been reduced to catchphrases, everyone has been free to fill in their own meanings.
«And he is not alone» er en vesentlig del av sitatet, for de fleste som «advarer» mot identitetspolitikk opererer med ufullstendige definisjoner som deler Lillas svakheter. Siden «everyone has been free to fill in their own meanings», har kokohøyre og deres konservative apologeter fått styre diskursen, godt hjulpet av velmenende (men uinformerte) folk som Lilla eller Bård Vegar Solhjell. Det er også noe elliptisk i at mekanismene The Combahee River Collective beskrev som motivasjonen deres for å lage et identitetspolitisk og interseksjonelt manifest, er nøyaktig de mekanismene for undertrykkelse og utvisking som har gjort det mulig for kommentatorer å ignorere begrepets opprinnelige kontekst og prosjekt, og fylle det med ting de ikke liker.
Kan man så komme til en enhetlig definisjon? Kanskje ikke. Identitetspolitikk er egentlig et konkret prosjekt for å jevne ut maktubalanser, motivert av innsikt og et realistisk forhold til egne forutsetninger. Røttene i svart feminisme på 70-tallet er avgjørende for å forstå både utgangspunktet og målsetningen, men på grunn av innslagene av radikal politikk og historisk utvisking er det altfor lett for moderne kommentatorer å fylle begrepet med halm, velge seg et avgrenset aspekt (som Lilla gjør), for så å rive ned stråmannen og erklære identitetspolitikkens fallitt.