Halvor Fosli har skrevet et essay om den norske høykulturens nært forestående fall. For Fosli er den norske, høykulturelle perioden tiden mellom 1960-2000, tilfeldigvis perioden fra da Fosli ble født til han fylte 40. Høykulturen er ting han selv liker. Som for de fleste andre middelaldrende menn, skjedde fremskrittet bare inntil han selv fylte 40. All utvikling etter dette er i beste fall overflødig, og vil sannsynligvis føre til moralsk og samfunnsmessig forfall.

Halvor Foslis banale problem er at han ikke får til å forhandle sin egen midtlivskrise uten å gjøre den til en del av den større, reaksjonære bevegelsen han er en del av. Fosli, og hans meningsfeller i for eksempel Document.no, Human Rights Service og Resett, er redde for selve moderniteten. De lider av modernitetsfrykt. Det er på ingen måte et nytt fenomen, så de historiske parallellene er både enkle og oversiktlige.
Opprinnelig snakket man først og fremst om opplevelsen av modernitetsfrykt som en viktig del av motstanden mot 1700-tallets opplysningsidealer. Opplysningen sammenfaller med starten på selve «moderniteten» i historisk sammenheng, og preges av mange substantiv som slutter på -ing: Sekularisering, urbanisering, demokratisering, liberalisering, også videre. For vår del betyr det at samfunnet etter 1750 er mye mer gjenkjennelig og begripelig enn periodene før.  For mange som levde i denne perioden, spesielt de som bekjente seg til «tradisjonelle verdier», fortonte de samfunnsmessige omveltningene seg nærmest kataklysmiske. I slike kretser var det en utpreget «krise-mentalitet», en følelse av en konstant krise-tilstand som førte til høye, sosiale spenninger.

Fosli opplever også at vi står midt i en krisesituasjon:

«Økende uro, bekymring og pessimisme peker på at vi er inne i en krise for norsk kultur.»

I møte med en utfoldende modernitet og krisestemningen som følger, opplever majoritetens middelklasse ofte en kollektiv og individuell frykt for tap av status. Responsen deres pleier å bestå av to ting: 1) En søken og lengten tilbake til en idealisert (men fiktiv) fortid, og 2) konstruksjonen av et fiendebilde, typisk sett en folkegruppe som får rollen som lynavleder for den sosiale spenningen.

I møtet med 1700-tallets modernitet, manifesterte denne letingen etter en bedre, renere fortid seg som pastorale avbildninger av natur og «enkle, men gode» mennesker i idylliske naturomgivelser. Det går en nokså rett linje fra denne tradisjonen til den norske nasjonalromantikkens bondedyrking.

Sett fra denne siden av årtusenskiftet, er Foslis fortidige utopi en ganske annen: Han vil tilbake til arbeiderpartistatens gullalder på 60-tallet:

«Nordmenns livsverden i la oss si perioden fra 1960 til 2000 var et høydepunkt for en særegen, norsk høykultur, basert på et gammelt konservativ ideal om et fellesskap mellom de levende, de døde og de ennå ikke fødte.»

Riktignok er han nødt til å gjøre litt mental gymnastikk for å komme utenom at denne perioden tross alt var resultatet av arbeiderpartistyre siden 1945 – det er ikke det sosialdemokratiske Norge som fører til idealtilstanden han søker tilbake til (han skriver tross alt for Minerva), men et «gammelt, konservativt ideal om fellesskap».  Selvmotsigelsen «et konservativt ideal om fellesskap» er i seg selv komisk og verdt å studere, men det er mest av alt et symptom på Foslis behov for å skape harmoni mellom de historiske realiteten som førte til den utopiske fortiden han nå ønsker seg, og hans nåværende politiske ståsted.
Den andre delen av modernitetsfrykten, den «sosiale lynavlederen», manifesterte seg fra 1700-tallet som antisemittisme, eller jødehat. Jødehat hadde allerede lange tradisjoner i Europa, med røtter iallefall tilbake til Romerriket, og som sentralt komponent i den europeiske kristendommen. Antisemittisme er heller ikke monolittisk – det oppstår og videreføres i ulike former på ulike steder. Frem til 1700-tallet var imidlertid antisemittisme stort sett basert på religiøse motsetninger og jødenes kulturelle isolasjon, men den påtrengende moderniteten endret det. 1700-tallet forbindes for jødenes del også med frigjøring, eller «emansipasjon». I praksis, og  noe forenklet for å kunne forklare det kort, vil det si en rekke oppmykinger av antisemittiske lover og økt integrering i vertssamfunnene. Både symbolsk og bokstavelig tok jødene steget ut fra ghettoene, som en veldig synlig del av moderniteten. De ble derfor også selve symbolet på modernitetens liberalisme og endrede samfunnsorden; derfra var veien kort til å være sentrum i fiendebildet. Utover på 1800-tallet og videre inn på 1900-tallet ble antisemittisme stadig mindre religiøst betinget, og mer et politisk ståsted informert av nasjonalisme og raseteori.

Antisemittisme antar, etter Wolfgang Benz (som ledet Senteret for Antisemittismeforskning i Berlin mellom 1990-2011) et par tradisjonelle former:
– Konspirasjonsteorier om et verdensomspennende, kontrollerende nettverk
– Infiltrasjonsteori i forskjellige varianter
– Religiøst betonte, negative stereotypier
– Essensialistiske forestillinger om jødens «evige natur»
– Mer eller mindre fantastiske, semi-okkulte anklager som «blod-anklagen»

Resultatene av disse forestillingene er godt kjente: Systemisk diskriminering, forfølgelse, og utryddelse. Misjoneringstrangen og et kulturelt og religiøst press om å «assimilere» har gått i bølger, også i Norge. Selv på øde støler i den norske fjellheimen, hvor noen jøde knapt har satt sin fot noensinne, fantes det på 1500-tallet pamfletter med fingerte dialoger mellom lutherske kristne og jøder, som alltid endte med at jøden vendte seg til den lutherske tro. Fosli skriver følgende om innvandring til Norge:

«Noen innvandrere har også tatt med seg sine normer og verdier, mange fra klanbaserte, førmoderne, dypt religiøse, ikke-kristne kulturer, som også er vant med å være i flertall og ha makt. De motsetter seg kulturell assimilering.»

De ikke-kristne vil ikke assimilere. Han stopper ikke der. Infiltrasjonsteorien kommer også til uttrykk i det innvandring settes i forbindelse med terrortrusler, selv om høyreekstrem, «innfødt» terrorisme så langt dominerer i Norge:

«Terrortrusler mot allmenne mål, som kommunikasjonsknutepunkt, myndighetsbygg og mediehus var omtrent utenkelig i norsk og nordisk høykultur, men har nå blitt normalen. I 2017 ble også 17.-mai tog beskyttet av betongblokker og parkerte busser i sidegater. Muslimsk innvandring utgjør en særlig potensiell trussel mot et trygt Norge […].»

Den fortsetter som en rød tråd gjennom essayet, og har mange fellestrekk med anklagene jødene møtte, som å være «sin egen nasjon», og grunnleggende illojale overfor landet de bodde. At deres kultur ikke fremstår som en homogen integrasjon i landet, er grunnleggende suspekt:

«Det er derfor ingen marginal sak at mange i minoritetsgruppene i det innvandrertette Oslo-området knapt har vært i markene rundt hovedstaden, enn si gått Besseggen, besøkt Vesterålen eller kjørt Trollstigen. Altfor mange lever i leiligheter som kunne ligget hvor som helst i verden, og altfor mange kjenner geografien – og verdiene, normene, tradisjonene, matskikkene, samlivsreglene, historien og dels også språket –i sine opprinnelsesland bedre enn i landet de er statsborgere i. Det gjelder også dessverre en del av dem som er født her i landet.»

Jødene har vært en synlig minoritet iallefall siden Romerrikets tid, mens muslimer og «ikke-vestlige innvandrere» først har blitt en synlig minoritet i løpet av og etter perioden Fosli definerer som den høykulturelle gullalder. Innvandrere, spesielt ikke-vestlige muslimer, ender opp i den samme posisjonen nå: Det synlige symbolet på en modernitet, eller kanskje postmodernitet, som fyller den konservative, hvite middelklassen med frykt for at status quo skal forsvinne. Derfor er det ikke unaturlig at det er de som nå får rollen som den sosiale lynavlederen. Holocaust kaster en såpass lang skygge at selv åpne nazister er forsiktige nok med jødehets til å bruke kodet språk. Når nazister snakker om «globalist-eliten», så mener de jøder (forsåvidt en språklig linje Fosli nærmer seg selv). Hundefløytens kunst er å kunne kommunisere til menigheten din, uten at du kan direkte kan arresteres for åpen rasisme. Men behovet for det er knapt tilstede når det gjelder ikke-vestlige, muslimske innvandrere. Med Erna Solbergs uforbeholdne støtte til HRS, har hun i stedet legitimert dette, og praksis erklært dem for fritt vilt.

Beveger man seg utenfor Foslis tekst til mer åpent fremmedfiendtlige steder som Document, Resett, eller HRS, kommer parallellene på rekke og rad, nesten like kraftig som hvis man tar turen helt inn i koko-land utenfor Norges grenser, med steder som Gates of Vienna. Der snakkes det hyppig om en verdensomspennende jihad, og konspirasjoner om infiltrasjon (Kalifat-teorien, eller «Eurabia») behandles som rene faktum. I mer moderate kretser finnes også rasebetoning av Islam som gir næring til stereotypier, krav om uforbeholden assimilasjon, også videre. Hysteriet om halal-slakt (som i Norge er akkurat som all annen slakterivirksomhet) høres ut som Facebook-kommentarfeltets ekko av blodanklagene, projisert over på dyrevelferd. Jeg pløyer ikke ny mark her: Den tidligere nevnte Wolfgang Benz skrev også boken Antisemitismus und “Islamkritik” (2011), som peker på mange av de samme parallellene. Det er også et poeng for den – og meg – at for alle som ønsker at Islam skal gjennomgå en slags reformasjons-analog, så er det forsvinnende lite kritikk av islamsk teologi, og veldig mye kritikk av kulturen til ikke-hvite mennesker som tilfeldigvis også er muslimske. Men det er kanskje et innlegg for en annen dag.

Fosli skriver seg med denne teksten også inn i en tradisjon, men en som ikke står så høyt i aktelse lenger.  Her kan man for eksempel sammenlikne følgende passasjer fra Fosli:

«Jeg tilbrakte mye av sommerferien i norske fjell i år, og der møter man ikke mange av våre nye landsmenn. Mange ferierer i opprinnelseslandet. Det er synd, for kjennskap til landet er sentralt i nasjonalfølelsen. Fedrelandskjærlighet er, som ordet antyder, kjærlighet som er knyttet til et territorium, til et landskap.
[…]
Altfor mange lever i leiligheter som kunne ligget hvor som helst i verden, og altfor mange kjenner geografien – og verdiene, normene, tradisjonene, matskikkene, samlivsreglene, historien og dels også språket –i sine opprinnelsesland bedre enn i landet de er statsborgere i. Det gjelder også dessverre en del av dem som er født her i landet.
[…]
Men hvis jeg har rett i bare noen av de punktene jeg har diskutert her, er det også klart at oppslutning om nasjonal kultur, nasjonale ritualer, nasjonale verdier og om selve vårt lille land, er avhengig av at innvandringen – særlig fra områder med en helt annen kultur i bred forstand enn vi har utviklet – ikke fortsetter i samme omfang som de siste to-tre tiårene. Den som satser på at norsk kultur og identitet opprettholdes frivillig og med entusiasme av innvandringsbefolkningen, narrer seg selv – eller er ikke i god tro.»

… Med denne delen av Sakfører Eivind Saxlunds bok Jøder og Gojim fra 1910, som er opptatt av mange av de samme tingene som Fosli:

Saxlund møtte, heldigvis, motbør også i sin samtid, og saksøkte senere Dagbladet-journalisten Paul Gjesdal for injurier (en sak Saxlund tapte). Selv om resepsjonen var blandet, var skriftene til Saxlund (ha ga ut en slags oppfølger, som egentlig var en kommentert og utvidet versjon av samme bok, året etter) legitime utgivelser, som åpenbart talte til en betydelig del av samfunnet. Fosli blir stående som en representant for den samme legitimeringen av hat satt i system, selv om også han liker å skjerme seg bak romantiske forestillinger om fedrelandet, naturen, den harmoniske familien og samfunnet – kort sagt, en fiktiv, utopisk tilstand som har blitt forurenset av et fremmedelement i form av (da) jøder eller (nå) muslimske innvandrere.

Mot slutten stiller Fosli seg dette spørsmålet:

«Noen vil mene at den som synger en sørgesang eller en elegi over norsk høykultur, lider av gammelmannsnostalgi, i beste fall, eller regelrett rasisme og fremmedfrykt. Det er sant nok alltid en fare for å lese sin tid feil, fordi man forveksler egen aldring med tidens forfall. Men spør deg selv etter endt lesning: Kan dette essayet avfeies som tøvete nostalgi?»

Her er det trygt å konkludere med at det nok er begge deler: Både tøvete gammelmannsnostalgi og rasisme. På Eivind Saxlunds Wikipedia-side kan man lese følgende: «Eivind Saxlund (født 8. februar 1858 i Fredrikshald, død 1938)^[1] var en norsk jurist og forretningsmann, mest kjent for sine antisemittiske holdninger.»

Fosli og hans likesinnede burde benytte anledningen til å tenke over om de vil at deres fremtidige epigraf skal være som Saxlunds – «mest kjent for sine anti-muslimske holdninger».

 

 
Videre lesning: 
Bentz, Wolfgang. 2011. Antisemitismus und “Islamkritik”
Berlin: Metropol Verlag

Benz, Wolfgang 2002. “Anti-Semitism Research”
i Goodman, Martin (red.) 2002. The Oxford Handbook of Jewish Studies
Oxford: Oxford University Press

Mendelssohn, Oskar. 1969 [1987]. Jødenes historie i Norge gjennom 300 år.
Oslo: Universitetsforlaget

Saxlund, Eivind. 1910. Jøder og Gojim
Oslo: Aass

Sutcliffe, Adam. 2003. Judaism and Enlightenment
Cambridge: Cambridge University Press